Tema NAM 2026

Kunnskap som beredskap

I år, 2026, er «totalforsvarsåret» i Norge. Dette markerer en tydelig politisk og samfunnsmessig erkjennelse av at vi lever i en tid preget av geopolitisk spenning, økt usikkerhet og raske endringer.

Både Sverige og de baltiske statene gjør tilsvarende grep, og det samme gjelder en rekke andre land i Europa. I en mer urolig tid utarbeider enkeltpersoner, institusjoner og stater planer for å møte mulige framtidige kriser.Totalberedskapen omfatter både materielle og immaterielle ressurser, såvel som militære og sivile sektorer. Dagens trusselbilde er preget av såkalte sammensatte trusler, hvor desinformasjon og påvirkning er vesentlige faktorer, og forberedelse, motstandsdyktighet og samhandling er sentrale stikkord. I denne sammenhengen spiller både kunnskap og bruk av kunnskap viktige roller. I regjeringens Totalberedskapsmelding handler det om å sikre at alle som trenger det har tilgang til den kunnskapen, de nettverkene og de ressursene de trenger for å iverksette riktige tiltak til rett tid. 

Hovedperspektivet er imidlertid rettet mot ytre forhold,militære trusler og krisescenarioer, og mindre på betydningen av kunnskap i en bredere forstand. Desinformasjon virker best i situasjoner hvor tvil og fordommer får dominere. Dagens KI-virkelighet og bevisst bruk av villedende informasjon har gjort kildekritikk enda viktigere, men også mer krevende å utøve. I vårt perspektiv er den mentale beredskapen uløselig knyttet til en kunnskapsbasert dialog og pålitelige informasjonskanaler. I denne sammenhengen spiller museene, offentlig forvaltning, universitetene og de øvrige kunnskapsinstitusjonene nøkkelroller. Innbyggerundersøkelsen for 2026 viser at tilliten til offentlig sektor er på vei ned. Tilliten til høyskoler/universiteter og offentlige museer er imidlertid fortsatt svært høy. Dette viser at kunnskapsinstitusjonene oppfattes som troverdige samfunnsaktører og som trygge arenaer for dialog og kunnskapsinnhenting. Vitenskapelige samlinger, arkiver og biblioteker er kilder til sikker kunnskap og innsikt. Betydningen av dem vokser i takt med et fragmentert og polarisert medielandskap. Har vi fullt ut utnyttet dette potensialet, og hvordan kan vår rolle som pålitelige og trygge samfunnsaktører videreutvikles?

Kulturarven har potensial til å samle, skape tilhørighet og dialog på tvers av samfunnsgrupper. Kulturarven er en mangfoldig ressurs for samfunnet, som et viktig referansepunkt for samhold, kulturelle verdier og identiteter. Den er forgjengelig, verdifull og uerstattelig. For å styrke den kunnskapsbaserte dialogen, må også den materielle og immaterielle kulturarven styrkes. Hvordan kan vi jobbe for å få kulturarven bedre inn i beredskapen? 

Den internasjonale og hjemlige kulturarven står overfor et sammensatt trusselbilde, som i liten eller ingen grad er vektlagt i den kollektive beredskapsstrategien. Trusselbildet er komplekst og menneskeskapt, og omfatter alt fra  klimaendringer til kriminalitet, utbygging, ressursutnyttelse, krig og konflikt. Dersom kunnskap er kjernen i beredskap, er vi godt nok rustet for framtiden?  

Menneskers oppfatninger av miljø og kulturarv, og verdiene vi tillegger dem, er sosialt og historisk betinget. Studiet av slike oppfatninger og verdier kan både gi innsikt i fortidens samfunn og bidra til å forstå premissene for dagens beslutninger. Hvilke strategier kan vi ta i bruk for å sikre at «riktig» kunnskap brukes, og hvem skal avgjøre hva som er desinformasjon – og hva som ikke er det? 

Vi ønsker sesjonsforslag som belyser beredskap for kulturarv, og kulturarvens rolle i beredskap, fra ulike perspektiver og praksiser. Dette kan spenne fra klima-/miljøpåvirkning og miljøoppfatninger, simuleringer, kunnskapsutvikling og utdanning, formidling og desinformasjon, til de ulike måtene kulturarvssektoren er – eller bør være – integrert i beredskapsarbeidet.