NAM – det norske arkeologmøtet

Det norske arkeologmøtet (NAM) er en interesseorganisasjon for arkeologer i Norge. Organisasjonen har sine røtter tilbake til 1927, da det første fellesmøtet for norske arkeologer ble avholdt på Brøggers kontor. Målet med møtet var å diskutere «…felles interesser og faglige spørsmål…» (UO Årbok 1927: 90f).

NAM har siden den gang vokst og utviklet seg i takt med arkeologimiljøet, men felles interesser og faglige spørsmål er fortsatt kjernen i våre møter. Årsmøtet skal ta opp faglige temaer og saker av generell betydning for norsk arkeologi. Målet er å høyne det faglige nivået i norsk arkeologi og fremme samarbeidet mellom ulike deler av norsk arkeologi.

Les mer om NAM’s vedtekter her.

I forbindelse med årsmøtet arrangerer NAM konferansen «Arkeologi i Norge» som konstrueres rundt et aktuelt tema. [Se her for oversikt over tidligere temaer].

NAMs etikkplakat

God arkeologisk praksis kjennetegnes ved at vi:

1. Deler vår kunnskap med allmennheten
2. Sikrer bevaring og dokumentasjon av det arkeologiske materialet
3. Tilgjengeliggjør det arkeologiske materialet
4. Bidrar med kritisk refleksjon over fortidens betydning
5. Vurderer konsekvenser av den arkeologiske praksis
6. Utøver høy faglig og kollegial integritet

Kunnskapsdeling

NAMs mål er kunnskapsdeling. NAM oppfordrer derfor sine medlemmer å stimulere til aktiv bruk av det arkeologiske materialet gjennom å gjøre det tilgjengelig for forskning, publisering og annen formidling. Arkeologiske funn og dokumentasjon er et offentlig materiale. Arkeologer skal derfor ikke hindre at materialet gjøres tilgjengelig. NAM oppfordrer også andre relevante fagfolk, arkeologiske institusjoner, forvaltningen, tidsskrift, og liknende, om å slutte seg til NAMs hovedprinsipper for kunnskapsdeling.

1. Rapporter og dokumentasjon fra forvaltnings- og forskningsundersøkelser skal som en hovedregel gjøres tilgjengelig innen atten måneder etter prosjektslutt i felt. De arkeologiske institusjonene bes å legge forholdene til rette slik at deres ansatte kan skjøtte et slikt ansvar.
2. De arkeologiske institusjonene anmodes om å utarbeide publiseringsstrategier for sine undersøkelser som også avklarer publiseringsrettigheter. Publiseringsrettigheter er ikke av juridisk art siden materialet er offentlig, men av forskningsetisk karakter. Institusjonene bør tilstrebe at de som er involvert i undersøkelsen inkluderes i publiseringen, slik som faste og midlertidige ansatte med rapportansvar og særskilte fagkonsulenter, men også at andre i eller utenfor deres egen institusjon får muligheten til å forske på og publisere materialet. Etter fem år skal materialet være fritt tilgjengelig for forskning og publisering. I femårsperioden skal materialet fortsatt være kjent og tilgjengelig for andre.
3. Vitenskapelige publikasjoner skal forholde seg til akademiske standarder for kunnskapsproduksjon. Populærvitenskapelig formidling og publisering skal holde høy standard.