Norsk kulturarv forstås i økende grad som en samfunnsressurs. Styringsdokumenter vektlegger dens miljømessige, sosiale og økonomiske potensial, som kilde til identitet, opplevelser og næringsutvikling. Kulturarven ses som en del av løsningen på vår tids utfordringer og en nøkkel i det grønne skiftet. Arkeologiske kulturminner er allerede integrert i opplevelsesindustrien, og investeringer i museums- og opplevelsesbygg gir muligheter for kunnskapsformidling og bevaring. Samtidig er kulturminnene sårbare – økt landskapsbruk, klimaendringer og ekstremvær forverrer bevaringsforholdene og stiller nye krav til forvaltningen.

De senere år har utbygging fått økt oppmerksomhet som trussel mot naturverdier. Enkeltprosjekter vurderes ut fra lokale behov, men samlet sett utgjør de et stort press på truede habitater. Hvordan påvirkes kulturminnene? Tilstandsrapporter dokumenterer et jevnt tap av fredete kulturminner og peker på konflikten mellom vern, næringsutvikling og fritidsaktiviteter. Sterke, overordnede institusjoner er nødvendige for å koordinere bevaringsarbeidet og sikre målrettede tiltak der behovene er størst.

De varslede endringene i kulturminneloven og forvaltningen går likevel i en annen retning, med større vektlegging på bruk og nytteverdi. Internasjonale konvensjoner understreker minoriteters og individers rett til egen kulturarv, og prosjektorganisering på tvers av institusjoner og interessegrupper får en større rolle. En mangfoldig forvaltning kan gi positive ringvirkninger, men kan også svekke arkeologiske institusjoners rolle som kunnskapsleverandører og koordinatorer. Kulturarven favner både fortid og fremtid – hvordan kan vi sikre et langsiktig perspektiv samtidig som vi møter samtidens krav til deltakelse og utvikling?

Nytteperspektivet møter vi også i utdannings- og forskningssektoren, hvor kravene til markedsretting, næringsutvikling og samfunnsaktualitet former hva vi utdanner til og hva vi forsker på. Selv om samfunnsrelevans alltid har vært viktig, griper stykkprisfinansiering og eksterne krav sterkere inn enn før, og små fagområder taper ofte i konkurransen om midler. For mange forskere er evnen til å finansiere egen stilling blitt avgjørende, og prosjekter formes for å passe inn i aktuelle utlysninger fra NFR og ERC. Har kravet om samfunnsnytte gjort norsk arkeologi snevrere? 

Vi stiller spørsmål ved hva en forskyvning av fredningsgrensen faktisk vil innebære, hvilken kunnskap vi fortsatt risikerer å miste, og hvordan vi kan utvikle en mer fleksibel og kunnskapsbasert tilnærming til vern og inkluderer alle Norges nasjonal minoriteter. Til slutt spør vi hvordan nyere tids arkeologi kan styrke samfunnets tilknytning til kulturarven i en tid preget av økende press på historiske sannhetsregimer.«

Sesjonsledere: Anatolijs Venovcevs, Svalbard museum, og Lise Loktu, NIKU.

Hein Bjerck: Blikk fra samtidsarkeologi

Ingrunn Holm: Skogfinsk kulturarv -En truet kulturarv

Kristoffer Eliassen Grini: Fremtidens krigsminner: Vern og verdier i lys av ny kulturmiljølov

Silje Hauge: Erfaringer fra forvaltning av etterreformatoriske bylag i Oslo (1978-2025).

Torsdag 13. November kl. 15:45

Paneldebatt om resultatene av NOU-arbeidet og konsekvenser for norsk arkeologi .

Paneldebattleder: 

• Gørill Nilsen, professor i arkeologi ved AHR, UiT – Norges arktiske universitet

Deltakere:

Lise-Marie Bye Johansen, arkeolog/avdelingsleder, NIKU

Kristoffer Dahle, arkeolog/rådgivar (PhD-kandidat), kulturavdelinga – seksjon for kulturmiljø og friluftsliv, Møre og Romsdal fylkeskommune

Håkon Glørstad, professor – Arkeologisk seksjon, KHM, Universitetet i Oslo

Torvald Falch, seniorrådgiver, Sametinget

Arild Skjæveland Vivås, arkeolog/seksjonsleder arkeologi, avdeling for kultur, sjøfart og industri, MUST

Arkeologien har en lang tradisjon for raskt å ta i bruk nye digitale verktøy og metoder. Med utviklingen og inkorporering av dem kommer gjerne også lovnadene om tids- og pengebesparelser, til stor nytte for både forvaltningen og folket, men risikerer vi å miste noe på veien i vår iver etter å fornye? «Rettferdige» data, som blir ivaretatt med «omsorg», er i vinden, men byr også på utfordringer. Standardisering for å aggregere på tvers av forskjellige typer data og ulike områder innebærer også en forenkling av kompleks, fragmentert og ofte lokalt betinget arkeologisk kunnskap.

I denne sesjonen ønsker vi å invitere til refleksjon og diskusjon om hvordan ulike verktøy påvirker ikke bare arbeidet man gjør, men også de arkeologiske dataene og hva man kan få ut av dem. Det er åpenbart tidsbesparende å bytte ut penn og millimeterpapir i felt med nettbrett og apper hvor KI-verktøy etter hvert kanskje kan tegne for oss, få den siste versjonen av GPT til å skrive rapporter, eller lage kart, men hva gjør det med arkeologien og ikke minst arkeologen?

I denne sesjonen ønsker vi, med utgangspunkt i konkrete eksempler fra forskning og forvaltning, å diskutere etterreformatorisk arkeologi i et samfunnsnytteperspektiv

Chris McLees:  Re-materializing the social: the contribution of later historical archaeology

Johan Eilertsen Arntzen: Praktiske erfrainger fra Skibotn-utgravingen

Oula Seitsonen, Tiina Äikäs and Aki Hakonen: Use perspective in historical archaeology from Finland

Jan Ivar Trones: Etniske minoriteter og enkeltindivider i industrihistorien – erfaringer fra Salangsverket