Felles utfordringer og en rivende digital utvikling knytter verden stadig tettere sammen. Hvilke teoretiske, metodiske og forvaltningsmessige utfordringer og muligheter står vi overfor? Hvordan forholder vi oss til nye begivenheter, utviklinger, impulser og trender?

Globale perspektiver er ikke noe nytt innenfor arkeologifaget. Forskning og forvaltning har alltid foregått i samspill med internasjonale akademiske, folkelige og politiske strømninger. Norsk arkeologi har en lang tradisjon for å se utover egne landegrenser for å forstå endringer i egen materiell kultur. Samarbeid på tvers av institusjoner og landegrenser gjør seg allerede gjeldende langt inn i korridorene hos både forskere og forvaltere, og bidrar til å sette norsk arkeologi på kartet hos prestisjetunge tidsskrifter, medier og forskningsinstitusjoner. En tydelig internasjonal profil er noe som premieres ved tilsetting og tildeling av forskningsmidler, og det oppmuntres til mobilitet og utveksling.

Det globale og det lokale blir i stadig større grad forstått som uløselig knyttet til hverandre, noe som former hvordan vi forsker, forvalter og formidler. Internasjonale konvensjoner og avtaleverk har for eksempel store implikasjoner for utformingen av nasjonale styringsverktøy – og dermed lokal og regional forvaltningspraksis. Det lokale og det globale representerer likevel to forskjellige utgangspunkt, med sine særegne utfordringer, perspektiver, behov og aktører. Selv globale utfordringer, som klimaendringenes konsekvenser for verdens kulturarv, må tilnærmes, forstås og håndteres i tråd med lokale forhold og forutsetninger. Det lokale og globale kan slik sett forstås som to sider av samme sak.

Ulike behov, tradisjoner og sosiokulturelle forhold bidrar likevel til spenninger og motsetninger mellom de to ytterpunktene. Nasjonale og internasjonale prioriteringer kan gå på bekostning av lokalsamfunn, tradisjonelle levesett og minoriteter og bli en kime til protestbevegelser, identitetskamp og konflikter om arealer og ressurser.

Samtidig øker presset på at forskningen skal bidra til å løse globale utfordringer. Hva gjør klimaendringer, miljøødeleggelser, krav om økonomisk vekst, internasjonale konflikter og krig med våre prioriteringer, samarbeidsformer og tolkningsperspektiver? Hvordan forholder vi oss til samfunnets forventninger og politisk press på den akademiske diskursen?

Hvordan påvirker internasjonaliseringen faglige prioriteringer og norsk som akademisk språk, og hvilke konsekvenser får denne utviklingen for dialogen mellom forskere og samfunnet? Er vi i ferd med å miste egen kulturarv og lokalkunnskap av synet, eller bidrar internasjonaliseringen til en mer robust forsknings- og forvaltningssektor? Hvordan kan vi best utnytte det potensialet som ligger i skjæringspunktet mellom hjemlige og internasjonale kompetansemiljøer, med andre ord, hvordan bygger vi bro mellom det lokale og det globale, mellom breddevirksomheten og toppforskningen?

Arkeologifaget er godt inne i en rivende metodisk og teknologisk utvikling, som bidrar med helt nye muligheter for databehandling, analyse og målrettede tiltak i både forskningen og forvaltningen, men som også setter nye krav til hvordan vi tolker og bruker disse dataene. I tillegg kommer de praktiske sidene med digital infrastruktur, lagring og tilgjengeliggjøring. Har vi fullt ut utnyttet de mulighetene som ligger i ny teknologi? Hvordan vil nye gjennombrudd, som kunstig intelligens og aDNA, forme fremtidens forvaltnings- og forskningspraksis? Og er vi flinke nok til stille kritiske spørsmål til utviklingen som skjer, og hvordan det blir benyttet? Hvordan forholder vi oss til pseudovitenskap og kampen om tolkningen av fortiden?

Drawing on a decade and a half’s personal experience as first junior then senior researcher, director of research, head of department, supervisor and mentor, I reflect on the causes and effects of internationalisation. Archaeology in the Nordics has become notably more international, but quotidian and logistic barriers persist – most administration and popular communication is in national language – and intellectual protectionism lingers. At the same time, modern methods (isotopy, climate modelling, palaeogenomics) have challenged traditional models of local continuity. The ensuing debates fostering dynamic and more precise narratives of Nordic history, nested in larger historical processes. I am optimistic: Negative effects of internationalisation are, I argue, outweighed by the expansion of the archaeological sector that has occurred in tandem and which allows a greater division of intellectual labour and collaboration. At a time of rising geopolitical tensions, internationalisation assumes a more acute importance as a form of resistance to creeping parochialism.

Det internasjonale bildet preges nå av skjerpet konflikt, noe som påvirker samarbeidsformer, faglige prioriteringer og trolig også arkeologiske perspektiver. Hvordan forholder vi oss til en internasjonal situasjon preget av krig og konflikt, og hva er kunnskaps- og kulturarvssektorens rolle i et stadig mer polarisert ordskifte? Iver begynner med en gjennomgang av konfliktnivået, med vekt på Europa og Midt-Østen. Han fortsetter med å diskutere effektene av konfliktnivået for mulig samarbeid. Siste del av forelesningen er en gjenvisitt til 1990-talkets identitetsdebatter og postulerer at historiske perioder preget av store folkeforflytninger gjerne vil føre til at identitetspolitikk får mer plass.

Til tross for at både Riksantikvaren, Statsforvaltaren i Vestland og Miljødirektoratet hadde store innsigelser i Akslasaken, mente vertskommunen Bremanger at disse innsigelsene ikke var gode nok. De fremmet saken på ny og dermed var avgjørelsene i hendene til Kommunal- og distriktsdepartementet (KDD), som har ansvaret for arealforvaltningen her til lands. Dette grepet fra kommunen, medførte at alle innsigelsene fra fagetatene ble overkjørt av KDD. Så enkelt er det å omgå sikkerhetsnettet i det norske samfunnet, hva gjelder kulturminnevern og naturverdier.

Over the past couple of years AI approaches have been applied to a variety of cases: site detection, automated digitisation of archival documents and spatial raster data, cleaning and analysis of large datasets, and object detection. However, substantial challenges remain before the adaptation makes a real impact on most people’s daily work, including access to hardware resources, technical know-how, development time, as well as the need for a thorough confrontation with ethical and hermeneutical aspects of the new technology.

With invited introductions Gabriele Gattiglia, the coordinator of the newly started EU COST Action Managing Artificial Intelligence in Archaeology (MAIA) and others we aim to generate a broad discussion on practical applications and challenges to the use of AI in archaeology and related disciplines. The session presents contributions showcasing real world examples and ongoing projects for the implementation of AI in academic and commercial archaeology, as well as in Cultural Heritage management, and Digital Humanities more widely.

Panel:

Gabriele Gattiglia, University of Pisa – Harnessing AI in Archaeology: overcoming challenges and unlocking potential in daily workflows

Nikolai Paukkonen, University of Helsinki (remote) – LLMs and Speech-to-text for field recording

Alfie Lien-Talks, University of York, Historic England and Archaeology Data Service – Lessons on AI and Archaeology

Øivind Due Trier, Norsk Regnesentral (Norwegian Computing Center) – Kunstig intelligens i bildeanalyse

Gabriele Gattiglia, University of Pisa, Chair of Managing Artificial Intelligence in Archaeology COST-Action – Creating a network around the future of AI in Archaeology: The MAIA COST Action

Klimarelaterte ødeleggelser av kulturmiljø er godt dokumentert, blant annet gjennom økte forekomster av nedbør, flom, ras, tørke og brann, smeltende isbreer og permafrost. Kunnskapen som er akkumulert det siste tiåret er tydelig; Virkningen av de globale klimaendringene har store konsekvenser for bevaring av arkeologiske kulturminner. Det er likevel liten kunnskap om hvilke konsekvenser dette har for bevaring og nedbryting av arkeologisk kulturminner, som i stor grad er skjult under bakken.

Klimaendringene og effekter av disse er spesielt tydelig i arktiske miljøer. På Svalbard ser vi nå at arkeologiske kulturmiljø som tidligere hatt svært gode bevaringsforhold på grunn av det kalde klimaet og permafrost brytes ned som en følge av opptinte jordlag, men og på grunn av mer ekstremvær med storm og de destruktive følger av kysterosjon. Nye data fra Grønland viser en tilsvarende tendens der til nå svært velbevarte arkeologiske arkiv med organisk materiale i permafrosne jordlag brytes ned i et alarmerende tempo.

Det som skjer i Arktis er et utvetydig forvarsel. Dette er også reelle problemstillinger for de utfordringer vi står overfor i bevaringen av arkeologiske kulturminner i fastlands-Norge, men som foreløpig kanskje ikke har vært like synlige? Kanskje har ikke oppmerksomheten vært like stor her på følgende av de globale klimaendringene, og det er utvilsomt store kunnskapshull i feltet.

Virkningen av de globale klimaendringene på arkeologiske kulturminner utspiller seg svært forskjellig beroende på lokale forhold, miljøvariabler så vel som forvaltningsmessige forhold. Hvordan forholder vi oss til dette i norsk arkeologi? I denne sesjonen skal vi se på ulike eksempler knyttet til klimaendringer og norsk arkeologi, og diskutere hvilke rammer vi har for å imøtekomme disse problemstillingene innen forskning og forvaltning.

Panel:

Innledning ved Morten Ramstad (UiB)

Anja Roth Niemi og Erik Kjellman (UiT) – Forsvunnet på havet? Kvalvika i Lofoten og Kvalrossbukta på Jan Mayen – erosjonstruede kulturminner i arktiske og «øde» kyststrøk.

Vibeke Vandrup Martens (NIKU) – Klimaendringer og kulturmiljø – Miljøovervåking av kulturlag som redskap i forskning og forvaltning.

Ingar Gundersen (UiO) – Klimakonsekvenser og sosiale responser i fortid og nåtid

Erlend Jørgensen (NIKU) – Hvis vår organiske kulturarv råtner på rot og ingen vet om det, er det da et problem?

Lise Loktu (NIKU) – Klimaendringer og konsekvenser for arkeologiske kulturmiljø på Svalbard – samspill mellom forskning for forvaltning

Det siste tiåret har fremveksten av nye og bedre naturvitenskapelige metoder gitt arkeologer over hele verden et stort og svært spennende tilfang av nye data. Spesielt har analyser av isotoper og aDNA åpnet for bedre forståelse av blant annet individuell mobilitet, slektskap og genetiske endringer i befolkningsgrupper. aDNA-analyser har fått særlig stor internasjonal oppmerksomhet, både i fagmiljøene og blant folk flest. Det er noe dypt fascinerende ved å avdekke forhistoriske menneskers DNA – nærmere individet kommer man liksom ikke.

Resultater fra isotop- og aDNA-analyser publiseres gjerne i anerkjente internasjonale naturvitenskapelige tidskrifter som ikke gir rom for kulturhistoriske kontekstualiseringer. Tolkningene som presenteres er ofte enkle, evolusjonistiske og utdaterte stereotypier som tar lite hensyn til at migrasjon er komplekse sosiale prosesser eller at genetisk kjønn ikke tilsvarer stabile binære sosiale kategorier.

Noen resultater plukkes opp av media, og med jevne mellomrom kommer sensasjonsoppslag om revolusjonerende oppdagelser som aDNA-analyser eller andre naturvitenskapelige metoder har avdekket. Forståelser av tidsdybde eller rom er mangelfulle, koblinger mellom DNA, språk og kultur sitter urovekkende løst, og troen på naturvitenskapens nøytrale beviskraft er stor. Debattene knyttes til dagsaktuelle tema som migrasjon og kjønn, og lever videre på ulike medieplattformer som podcaster, TV-serier eller blogger, hvor konspirasjonsteorier og kommentarfeltdiskusjoner med rasistiske og sexistiske undertoner lever sitt eget ville liv på tvers av landegrenser. Debattene er ikke nye, men nå underbygges de av naturvitenskapelige «beviser».

En rekke arkeologer har tatt til orde for at de arkeologiske fagmiljøene må ta et større eierskap til og ansvar for å kontekstualisere slike analyseresultater. Hvordan kan og bør arkeologiske fagmiljøer forholde seg til analyser av forhistorisk materiale og publikasjoner av resultater? Hvordan kan vi bidra til mer opplyste offentlige debatter?

Panel:

Innledning ved Lisbeth Skogstrand (UiO)

Daniela Hofmann (UiB) – Er du viking, du og? «Fortellinger» om identitet.

Marte Spangen (UiO) – Hva handler mediedebatter om aDNA egentlig om?»

Zanette Tsigaridas Glørstad (UiO) og Birgitte Skar (NTNU) – Fra sampling til formidling – vet vi hva vi vil? aDNA, formidlings- og forvaltningsansvar.